Det er torden oppi lufta alt kan hende nå
pusten snører seg i brystet mitt og tynger
meg som søker etter varsler kan jeg høre på
det som fuglene i eventyret synger

Hører Sirin, fugl som smiler, og hennes lokkesang
har triller som driller i min tro
og Alkonost, en fugl som sturer lengsel og sorg
har en stemme som spidder min ro

Smil og sorg på samme stund
klinger om hva jeg skal få
håpets lille fugl er Gamajun
hun synger for meg nå

I hele himmelrommet høres klokkeklang
kobberklang med kobberglans
er det vrede eller glede, er det sorg
og med gull har vi russere kledt kuplene
så vår Herre skal se på oss ofte

Jeg står midt i et eventyr, et endeløst land
som en evig gåte med søte, sure savn
Landet mitt hvor mennesker bor i fattigdom og skam
under samme himmel som naturens klare kildevann

Hestene mine synker i til buken sin
de sitter fast i den fete, gule løgnen
men allikevel så bærer de meg riket rundt
som oser og stinker etter søvnen

Månesigden ga meg dåp
men den er en skrøpelig bro
lille Gamajun, gi meg et håp
gi meg trøst og gi meg tro

Se, jeg pusser på min fattige slitne sjel
helt til den stinker, helt til den blør
helt til den skinner som i vrede som i glede
og med gull skal jeg lappe mine filler
så vår Herre skal se på meg ofte